5 ting du må vite: Dette er «Proud boys»-mobben som hyller Trump

De dukket opp i Orlando, Florida da Donald Trump kunngjorde at han tar gjenvalg i 2020: Hvite, voksne menn kledd i svarte Fred Perry-trøyer og røde «Make America Great Again»-capser.

«The Proud Boys are here, ladies and gentlemen!»

Den såkalte Proud Boys-grupperingen hevder selv de en drikkeklubb for menn, men har i løpet av de siste to årene markert seg stadig tydeligere som en voldelig bevegelse av republikanske nyfascister med egen «paramilitær gren» og tydelige forbindelser til mer åpent rasistiske ytre høyre-miljøer i USA.

Hvem er de, hva vil de og hvorfor vokser de? Her er fem ting du må vite:

1) Veldig ironisk! Eller kanskje ikke?

Grupperingen ble formelt etablert av kanadiske hipsteren Gavin McInnes, som i 1994 var av én av tre gründere bak det popkulturelle magasinet Vice (som best kan sammenliknes ned Natt & Dag her hjemme). Med en kombinasjon av ironi, gatesmarthet og provoserende innhold ble bladet en stor suksess.

McInnes markerte seg som Brooklyn-redaksjonens uforutsigbare bad boy, men forlot det voksende Vice-konsernet etter «kreative uenigheter» med de andre gründerne i 2008.

Siden kvesset han profilen som rabulistisk provokatør og «uredd» kritiker av «politisk korrekthet», samtidig som det ble stadig vanskeligere å forstå om budskapet hans var ironisk eller oppriktig ment.

Vel, det var alltid vanskelig: Allerede i 2002 svarte han følgende på spørsmål om hva han tenkte om folk i nabolaget sitt, Williamsburg i New York: «De er i det minste ikke niggere eller puertorikanere. De er i det minste hvite».

Gavin McInnes.

2) «Vestlige sjåvinister» på bar

Etter mer eller mindre vellykkede forsøk som blogger, forfatter, skuespiller, regissør og essayist, inngikk McInnes i 2015 et samarbeid med det høyreradikale medieselskapet Rebel Media, som gjerne blir beskrevet som en «global plattform for anti-muslimsk ideologi».

Senere samme år etablerte han podkasten The Gavin McInnes Show, der flere fremtredende aktører på ytre høyre-side i amerikansk politikk ble invitert som gjester (deriblant Breitbart-profilen Milo Yiannopoulos).

Temaene kretset rundt den vestlige kulturens «overlegenhet», «voldskulturen» islam, at rasisme er en myte skapt av liberale eliter og at feminisme er et forsøk på å gjøre menn mindre maskuline.

Aktører i miljøet rundt podkasten fant hverandre i en felles avsky mot politisk korrekthet – og begynte å treffes i såkalte dive bars i New York. McInnes introduserte offentligheten for Proud Boys i september 2016, da han i en tekst i det omstridte og libertarianske magasinet Taki’s omtalte gruppen som en samling «vestlige sjåvinister som nekter å be om unnskyldning for å ha skapt den moderne verden».

3) Trump som «daddy» – og mer vold

Formaliseringen av Proud Boys kom parallelt med den amerikanske presidentvalgkampen der Donald Trump ble kronet med seier i november.

Under det Trump-vennlige «kunst»-arrangement «Daddy Will Save US» i New York tidligere samme år, stilte McInnes ut et selvportrett av seg selv som slave med teksten «So Sorry» skrevet over brystet.

I den ironiske beskrivelsen av bildet het det at «hver eneste hvite person som lever i dag er individuelt og personlig ansvarlig for hver eneste fæle ting som hvite mennesker har gjort i historien. Og de fortjener å bli straffet».

Da Trump formelt ble president i januar 2017, gjestet McInnes det første av flere DeploraBalls – sosiale sammenkomster av amerikanske høyreside-aktører som støtter presidenten. Der havnet han i nevekamp med en motdemonstrant, men det var bare starten på det som siden fulgte for Proud Boys-bevegelsen.

I mars samme år slo Proud Boys-medlemmet Kyle Chapman en motdemonstrant i hodet med en kjepp under en markering ved Berkeley-universitetet – voldsmannen etablerte siden «brorskapet» Fraternal Order Of Alt-Knights, som McInnes har beskrevet som Proud Boys’ militære gren.

Under «Unite the right»-demonstrasjonen i Charlottesville sommeren 2017, gikk flere av gruppens medlemmer side om side med såkalte hvite nasjonalister, nynazister og andre ytre høyre-aktører. Demonstrasjonen endte med at anti-fascisten Heather Heyer ble påkjørt og drept av en nynazist.

Etterpå ble det kjent at Jason Kessler, som var en av hovedarrangørene av marsjen, nylig hadde blitt opptatt som medlem av Proud Boys.

4) Ikke rasist, men…

Den offentlige fordømmelsen av volden i Charlottesville ble et tilbakeslag for de mest ytterliggående kreftene på amerikansk høyreside. McInnes hadde imidlertid vært smart – og på sitt sedvanlige vis talt med to tunger når «Unite the right»-marsjen var tema (kort tid i forveien truet han med å kaste ut Proud Boys-medlemmer som deltok, men etterpå skjedde det ingenting).

Flere har påpekt hvordan Proud Boys i tiden som fulgte kunne fylle et tomrom: Der «hvite nasjonalister» ble uspiselige for den gjennomsnittelige republikaner på grunn av hendelsene i Charlottesville, utviklet McInnes’ gutteklubb seg til partiets «perfekte gategjeng» som kunne fortsette «kampen» mot venstresiden og fremstille liberalere som de virkelige ekstremistene.

Dette ble i stor grad gjort mulig ved at Proud Boys ikke er uttalt rasistiske: Grupperingen har for eksempel gjort et poeng av å vise fram ikke-hvite medlemmer eller kjærester (samtidig som de ofte blir filmet mens de banker anti-rasister – og fortsatt omtaler seg selv som «vestlige sjåvinister»).

Denne lett-versjonen av høyreekstremisme har igjen ført til at flere av de mest fanatiske i alt-right-miljøet har tatt avstand fra hele Proud Boys-bevegelsen. McInnes har gjentatte ganger insistert på at gutteklubben ikke kan omtales som en del av alt-right, selv om likhetstrekkene er mange (manglene på oppriktighet og bruken av ironi som skalkeskjul er ett av dem, samtidig som medlemmene stadig opptrer sammen med høyreekstremister).

Men kanadieren har til en viss grad rett: Proud Boys blir nå ansett å være den fremste aktivistorganisasjonen for det amerikanske alt-lite – som kanskje best kan oppsummeres i uttrykket «ikke rasist, men…» (selv om for eksempel Southern Poverty Law Center helt tydelig kategoriserer dem som en ekstremistisk hatgruppe og har gitt dem merkelappen «alt-right fight club»).

5) Vold, vold og mer vold

Det er ingen tvil om at Proud Boys er voldelige. Klubben kommer komplett med opptaksprøver på fire nivåer, der to av dem involverer fysisk vold:

Medlemmene må blant annet la seg banke opp av kompisene mens de nevner minst fem ulike typer av frokostblandinger (jada, dette er «gøy», men idéen er å utvise «adrenalin-kontroll»), mens det fjerde nivået handler om å bli arrestert eller gi juling til politiske meningsmotstandere.

Historien om disse opptaksprøvene har selvsagt en mytologiserende effekt – og kan like gjerne tolkes som trolling av meningsmotstandere. Men voldspotensialet er på ekte – noe som blant annet ble synlig under «Patriot Prayer»-markeringen i Portland, Oregon i fjor sommer:

Proud Boys fikk stor oppmerksomhet etter at flere medlemmer jaget, slo og sparket liggende motdemonstranter i kjølvannet av McInnes’ tale for den private Metropolitan Republican Club på Manhatten i oktober 2018:

Måneden etterpå ble det kjent at FBI hadde klassifisert Proud Boys som en «ekstremistgruppe med bånd til hvit nasjonalisme». Etter at flere medlemmer ble arrestert og siktet av politiet etter volden i New York, varslet Gavin McInnes at han ikke lenger ville assosieres med sin egen gruppe:

«Jeg er blitt fortalt av mine advokater og myndighetene at dette kan gi dem lavere straff», uttalte McInnes i en video, der han la til: «I det minste vil dette vise dommerne at de ikke har med en gjeng å gjøre, og at det ikke finnes noen leder».

Til tross for dette saksøkte McInnes tidligere i år Southern Poverty Law Center for deres kategorisering av Proud Boys som en hatgruppe, etter sigende fordi det skadet karrieren hans.

Samtidig fortsetter volden: Lekkede chat-logger fra februar og mars i år viser for eksempel hvordan gruppens medlemmer planla å banke (og til og med drepe) «kommunistiske» meningsmotstandere under en «Resist marxism»-markering i New York i april (markeringen ble senere utsatt).